Hold fast! Alle kan!

Jeg skal fortelle dere om en bok jeg leste for en stund tilbake, en av de beste bøkene jeg har lest. Nemlig boken til Samuel Massie, Hold fast. Boken handler om hvordan en umotivert tenåringsgutt klarte å finne den motivasjonen og lidenskapen han trengte for å følge drømmen sin. Den handler også om seilbåten Berserks siste reise. Som 18-åring mønstrer Massie på Berserk, som den yngste av et mannskap på fem. De skal til Antarktis og gjenerobre sydpolpunktet 100 år etter Roald Amundsen. 

Jeg hadde ønsket meg denne lenge og gleden var stor da jeg vant et signert eksemplar av boken hos Spartacus forlag.  Tidligere har jeg sett alt av tv-serier om Berserk og mannskapet. Fulgt med på seilaser, opplevelser og alle gærne påfunn. Godt noen viser oss sofaslitere hvordan verden egentlig ser ut. Jeg var også en av de som synes det var helt ufattelig trist og uvirkelig at Berserk og mannskapet forsvant på havet. Berserk var da liksom uovervinnelig!?

Da jeg startet på boken tenkte jeg at dette sikkert kom til å bli en litt trist bok. Men jeg kan love dere. Jeg lo så jeg grein gjennom store deler av boka. Dette må være den artigste boka jeg har lest på lenge. At en forfatter klarer å få meg til å le så mye, syns jeg er en bragd i seg selv. Jeg tror det kommer av at Massie er nokså ærlig med oss gjennom boken. Sier det som det er, selv de mest pinelige og vanskelige situasjoner er godt beskrevet på et språk som vi dødlige skjønner. Men det var selvfølgelig også noen sterke, vakre og triste inntrykk jeg satt igjen med etter jeg hadde lest ut boken.

Gode skildringer av personer, miljø og hendelser gjorde at jeg noen ganger mens jeg leste, nesten følte at jeg var der selv. Jeg skal legge ved et utdrag fra et av de avsnittene som gjorde sterkest inntrykk på meg gjennom hele boken. Klumpen var rimelig langt oppi halsen da jeg leste dette. 

Utdrag fra Hold Fast

–Det er en jævla fin natt i natt, sier Robert og ser mot fullmånen. Det er en bemerkelsesverdig stemning. Ikke en eneste lyd å høre. Ingen biler, ingen motor som durer, ingen som prater, ingen telefoner som ringer, ingen som skal noe sted. Det eneste man hører, er båten til seils, som skjærer rolig gjennom havet, «fsj, fsj, fsj». Jeg gnir søvnen ut av øynene.

– Ja, virkelig. Og den fullmånen i tillegg. Vi blir stille. Begge to med blikket festet mot månen som lyser opp. Den lyser opp en skinnende sti foran båten. En månesti man kan følge flere kilometer der alt utenom er mørklagt.

– Er månen større her nede under ekvator? spør jeg.
– Den er kanskje det. Den er i hvert fall vanvittig stor i natt, svarer Robert, fremdeles med lav, nesten hviskende stemme. Robert legger seg ned på benken. Han har lagt en stort teppe under. Jeg seiler båten videre, inn i det fjerne østen tenker jeg, mens Robert døser sakte, men sikkert inn i drømmeland. 

Dette er livet, tenker jeg. Den enkle maten, bæsjingen over ripen og de andre problemene et båtliv bringer med seg, fortoner seg som bagateller. Dette er livet. Dette er livet. Jeg merker at jeg beveger leppene mine, men det kommer ingen lyd ut. Jeg tenker på dem hjemme. Jeg vet ikke om jeg savner dem, men de er ufattelig langt borte. Jeg ler litt av hvordan livet har forandret seg på kort tid. Hvorfor har jeg ikke seilt ut tidligere? Jeg ser på klokken. Det er fremdeles mørkt, og jeg kan se morilden glitre i vannet. Det er nydelig. Jeg så det samme i Nord-Norge, det er lyset fra månen som skaper dem. De blir mye penere når du er på havet og du er omringet av dem.

Plutselig hører jeg en lyd. Jeg skvetter. Hva var det? Det hørtes ut som en fender eller noe ble slengt på vannet. Jeg reiser meg opp og ser rundt båten, men får ikke øye på noe. Jeg setter meg igjen og ser på Robert. Han sover fremdeles. Da hører jeg det igjen. Lyden kommer to ganger. Jeg synes lydene er skumle, alene, midt ute på havet. Jeg ser meg rundt og fester blikket mot noe på styrbord side. Jeg kan ikke helt se hva det er, men nå er det blitt vanvittig mye morild, det bobler. Jeg stirrer oppslukt på det. Det er nydelig. Jeg ser fremover og følger månelyset fra toppen av himmelen nedover og setter blikket fast på morilden igjen. Det bobler mer. Hva er det, mon tro? Ut av morilden spretter det en glinsende skapning. Jeg får ikke sett hva det var før den forsvinner. Var det en hai, Robert sa det krydde av hai her. Skal jeg vekke ham? Tenk om den hopper om bord? Enda en gang hopper skapningen og forsvinner, men denne gangen er det to av dem. De er vel kanskje en meter lange, og de glinser. Som en damekjole full av glinsende skjell.

Jeg reiser meg opp for å se bedre, da en enda større spretter opp av vannskorpen. Den hopper høyt, og den henger lenge i luften. Den har en glinsende finne og et langt nebb. Delfin, så klart! 
– De følger båten, hvisker jeg til meg selv. Jeg må vekke Robert. 
– Du må se, delfiner! Jeg prøver å hviske, men stemmen er så entusiastisk at den sprekker.
Han åpner øynene, og da han snur seg, hopper alle tre samtidig.

– Wooow! kommer det fra han. Han smiler fra øre til øre.
Det kryr av dem! sier han. Det er en hel flokk på babord side også. Det er det mest magiske jeg noensinne har sett. Havet rundt båten bobler. Det bobler av morild og hoppende delfiner! Det glinser overalt. Jeg er i ekstase. Plutselig hopper en stor delfin så nær båten at det spruter saltvann opp i ansiktet mitt. Det er bare deilig og avkjølende! – For et syn, gjentar jeg.

Mens morilden glinser rundt oss, ser jeg bort på Robert. Han ser ut som en som ikke har en eneste bekymring i verden. Det er helt magisk. Jeg faller litt av kurs og styrer båten tilbake. Vinden treffer luggen og seilet. Jeg lar blikket gli fra smilet til Robert og oppover mot seilet hvor Jarle har sprayet inn noe som treffer meg midt i hjertet akkurat nå. Jeg mumler ordene som står skrevet på seilet, stille mens jeg får en enorm følelse av lykke.

– BORN FREE

Seilbåten Berserk Foto:Jarle Andøy/Scanpix